Aktivitetsbasert finansiering : en studie av hvordan innsatsstyrt finansiering har påvirket spesialisthelsetjenesten i Norge

Abstract

Helsetjenester er en grunnpilar i den norske velferdsstaten. Helserelaterte problemstillinger har en fremtredende plass i offentlige debatter, både i forbindelse med helsesektoren generelt og helseforetakene spesielt. Media har i stor grad fokusert på helseforetakenes underskudd, uklare finansierings- og ansvarsforhold og ventelisteproblematikk. I 1997 ble innsatsstyrt finansiering (ISF) implementert i norsk spesialisthelsetjeneste. Finansieringssystemet innebærer at deler av sykehusenes inntekter gjøres direkte avhengig av aktiviteten i de ulike helseforetakene. Innsatsstyrt finansiering ble innført med det formål å gi helseforetakene insentiver til økt produktivitet og reduserte ventelister. Oppgaven tar sikte på å undersøke hvordan finansieringssystemet har påvirket organiserings- og styringssystemene i spesialisthelsetjenesten, med hovedvekt på mål, kontroll av den medisinske kodingen og utilsiktede konsekvenser.

For å undersøke hypotesene og besvare forskningsspørsmålet har vi benyttet oss av kvalitativ forskningsmetode. Datainnsamlingen har fortrinnsvis blitt gjort gjennom 16 dybdeintervjuer av ansatte i ulike posisjoner i helsesektoren, samt noe skriftlig materiale i form av offentlige dokumenter, rapporter og ulike mediesaker. På den kvalitative innholdsanalysen har vi valgt å bruke analytisk induksjon og koding.

Oppgavens funn tyder på at helsesektoren har en utfordring i forhold til å kommunisere og utarbeide gode mål rettet mot kvaliteten i pasientbehandlingen, ettersom produktivitet og økonomiske mål per i dag får mye oppmerksomhet. Våre funn tyder videre på at kvaliteten på den medisinske kodingen ikke er tilstrekkelig. Hovedårsakene ser ut til å være at legene ikke prioriterer å vektlegge dette i sin arbeidshverdag, samtidig som kvaliteten på interkontrollen varierer mellom helseforetakene. Oppgavens funn indikerer også at finansieringssystemet kan få utilsiktede konsekvenser for spesialisthelsetjenesten, ettersom det ligger økonomiske insentiver i systemet som kan bidra til å vri oppmerksomheten bort fra sykehusenes hovedmål. Det har imidlertid vist seg vanskelig å fastslå hvor omfattende vridningseffektene er.