| dc.description.abstract | Sammendrag
Målet med denne oppgaven er å gi en indikasjon på kvaliteten på medvirkningspraksis i norsk vegplanlegging. I oppgaven har jeg valgt å besvare følgende problemstilling: “I hvilken grad gjennomføres det en reell folkelig medvirkning i norsk vegplanlegging?” De “folkelige medvirkende” defineres som enkeltpersoner og foreninger uten næringslivsinteresser og utgjør gjerne parter som vil måtte kunne konkurrere mot andre tunge aktører i en planprosess.
For å besvare oppgavens problemstilling er det gjort fire undersøkelser: En av Statens vegvesens egen teori representert ved Håndbok 054 – Oversiktsplanlegging, og faktisk medvirkningspraksis i tre vegprosjekter i Buskerud og Vestfold. Oppgaven er i all hovedsak et kvalitativt dokumentstudium, og valg av undersøkte temaer samt rangering av reell medvirkning er gjort med hovedvekt på en tolkning av Sherry R. Arnsteins artikkel “A Ladder of Citizen Participation”. Oppgavens endelige konklusjon består av:
1) Plassering av medvirkningspraksis på Arnsteins medvirkningsstige,
2) Beskrivelse av positive og negative sider ved medvirkningspraksis,
3) En sammenlikning av medvirkningspraksis med Vegvesenets teori,
4) Forslag til endringer som kan bedre medvirkningspraksis.
1) I oppgaven blir medvirkningspraksis ved alle undersøkte vegprosjekter plassert på ulike steder mellom Arnsteins medvirkningsstiges nivå 5 (imøtekommende) og nivå 6 (deltagende). Det konkluderes med at de folkelige medvirkende tar del i en reell medvirkning, men at denne medvirkningen har noen trekk som innebærer varierende grad av begrensninger, samt potensielle farer mot en god medvirkningspraksis.
2) I oppgaven blir det argumentert for at et stort antall gjennomførte medvirkningsrunder legger et godt grunnlag for en reell medvirkning, da medvirkende får mange muligheter til kontakt med planlegger samt muligheter for å påvirke plan. Videre er det en klar styrke ved gjennomført medvirkningspraksis at det skjer en betydelig informasjonsutveksling mellom medvirker og planlegger. Informasjonsutvekslingen bærer i tillegg preg av at medvirker blir tatt på alvor, da respons fra planlegger gjerne kan være utfyllende og kunnskapsbasert. Det er pekt på at den seriøse dialogen mellom planlegger og medvirker kan ha ført til et lavt nivå av irritasjon i tilfeller hvor medvirkende kan ha hatt begrenset påvirkning på plan.
I oppgaven er det pekt på som en mulig fare mot en høy grad av reell medvirkning at folkelige medvirkende, hverken ved de ulike vegprosjektene eller i håndboken, er gitt spesielle maktposisjoner i planprosessene. Med dette blir man mer avhengige av den enkelte planleggers valg for medvirkningspraksisen.
Det er pekt på at de folkelige medvirkende i alle undersøkte vegprosjekter har påvirkning på plan. Påvirkningen varierer fra betydelig i ett prosjekt til noe varierende i et annet. Et forhold som kan trekke medvirkningspraksis noe ned på medvirkningsstigen, er at vi i de undersøkte vegprosjekter kan se noen varierende tendenser til at “medvirkere blir planlagt for”. Vi ser fra helt ubetydelige tendenser til dette i ett prosjekt til en mer gjennomgående tendens av det i et annet tilfelle.
3) Undersøkelsene i oppgaven viser at det er en nær sammenheng mellom ønsket opplegg for medvirkningspraksis i Håndbok 054 og faktisk gjennomført medvirkningspraksis. Håndboken legger føringer for mange medvirkningsformer i mange runder, og det legges stor vekt på idealer som skal føre til en god dialog med medvirkende. Det legges ellers ingen føringer for maktposisjoner for folkelige medvirkende. I tillegg til dette er det et noe manglende fokus på spesiell hensyntagen til folkelige medvirkende som en mulig svak part i en planprosess.
4) Det poengteres i oppgaven at medvirkningspraksis fremstår som god, men at styrking av de folkelige medvirkendes posisjon kan innebære innføring av maktposisjoner beskrevet på Arnsteins medvirkningsstiges nivå 7 (delegert makt). Alternativt er det argumentert for at det kan satses tyngre på deltagelse fra folkelige medvirkende i medvirkningsformer som idéseminar beskrevet ved vegprosjektet E16 Skaret-Hønefoss. Uten større makt for de folkelige medvirkende blir det viktig for den enkelte planlegger å være seg bevisst at det føres en god dialog som sikrer at medvirkende ikke blir planlagt for. Håndbok 054 kan ellers på noen punkter gi sterkere føringer for hensyntagen til de folkelige medvirkende i en planprosess.
Abstract
The objective of this assignment is to provide an indication of the quality of citizen participation in the road planning process in Norway. In the assignment I have chosen to answer the following question: “To what extent is there real citizen participation in the Norwegian road planning process?” Citizen Participation is defined here as the participation of those individuals and associations, without any commercial interests, who generally comprise the parties that compete with the heavyweight participants in a planning process.
To answer this question, four investigations were conducted: One into the NPRA’s own theory as described in Manual 054 – General Planning, while the others looked into actual participatory practice in three road projects in Buskerud and Vestfold. Broadly speaking, the assignment takes the form of a qualitative document study, where the choice of topics investigated, as well as the ranking of real participation, were determined largely on the basis of Sherry R. Arnstein’s article ‘A Ladder of Citizen Participation’. The final conclusion reached in this assignment consists of:
1) placing the participatory practice on Arnstein’s ladder of citizen participation,
2) describing the positive and negative aspects of participatory practice,
3) comparing participatory practice and NPRA’s theory, and
4) proposing changes in order to improve participatory practice.
1) In the assignment, participatory practice in all the road projects investigated is placed at different points on Arnstein’s ladder between level 5 (Placation) and level 6 (Partnership). The conclusion reached is that citizens are involved in real participation, but that this participation does include certain aspects that result in a varying degree of restrictiveness, as well as some aspects that might potentially threaten good participatory practice.
2) Arguments are put forward in the assignment in support of the premise that a large number of participatory sessions constitute a sound basis for real participation, as the participants obtain many opportunities for contact with the planners, as well as opportunities to influence the plan. Moreover, an undoubted strength of the participatory practice is that there is a considerable exchange of information between participant and planner. This exchange of Information also indicates that the participant has been taken seriously, as the planner’s response may be
comprehensive and knowledgeable. It is pointed out that a serious dialogue between planner and participant may result in a lower level of irritation in cases where the participant only has a limited influence on the plan.
The assignment also reveals a possible threat to a high degree of real participation in that participating citizens are not allocated special positions of power, either in the planning process or in the manual. This results in their being more dependent on the individual planner’s choice of participatory practice.
It is also pointed out that, in all the road projects investigated, the participating citizens do exercise some influence on the plan. Their influence varies from considerable in one project, to somewhat variable in another. One factor that can place participatory practice somewhat lower on the ladder is that there is some tendency, in the road projects studied, for the participants to be ‘planned for’. We can see a less significant tendency of this in one project, and a more general tendency in another.
3) The investigations included in the assignment reveal a close relationship between the preferred format for participatory practice, as described in Manual 054, and the participatory practice that actual took place. The manual lays down guidelines for many forms of participation over many sessions, and great emphasis is placed on ideals that will lead to a good dialogue with the participants. But no guidelines are provided for citizen participant power positions. In addition, there is rather a lack of focus on the question as to whether giving special consideration to citizen participants possibly constitutes a weak element in the planning process.
4) It is pointed out in the assignment that participatory practice is considered to be good, but that enhancing the participating citizens’ position may involve the introduction of the power positions as described in level 7 (Delegated power) of Arnstein’s ladder model. Alternatively, arguments are put forward for concentrating more determinedly on citizen participation in arenas such as the brainstorming seminar that took place during the E16 Skaret-Hønefoss road project. Without greater power vested in citizen participants, it will be important for planners to be aware of the need for a good dialogue to ensure that the citizen participants are not ‘planned for’. Otherwise Manual 054 can in places provide more solid guidelines for taking citizen participants into consideration during a planning process. | no_NO |
