Bykvalitet : et studie av utbyggingsplaner i "hovinbyen i Oslo

Abstract

Det har vært et sterkt fokus på fortetting og effektiv arealutnyttelse siden debatten om bærekraftig utvikling ble satt på agenda av Brundtlandkommisjonen. Det er på kommunalt nivå blitt lagt vekt på fortetting men det har vært lite fokus på de utfordringer fortettinger gir (Miljøverndepartementet 2001). Dagens boligutvikling skal ta plass innenfor eksisterende byer og tettsteder og i tilknytning til kollektivknutepunkt. Dette har sin forankring i klimautfordringer og nasjonale retningslinjer og planpolitikk (Miljøverndepartementet 1993). Det er private aktører som står for investering og realisering av prosjekter. Kommuner som står i møte med en stor befolkningsveks har mange utfordringer og interessekonflikter som skal håndteres simultant. Oppgaven forsøker å belyse hvordan det i praksis arbeides med boligutviklig i et studie av bykvalitet. Basert på et teoristudie er det utviklet en oversikt over bykvalitet. Bykvalitetene som blir opparbeidet i seks case er studert og analysert. Resultatene viser at man i dagens praksis fortsatt har en vei å gå med hensyn til forståelse for boligens rolle i byen. Studiet viser at det er en generell innebygd holdning at bokvalitet og bykvalitet ikke er kompatible. Dette står i motsetning til teoristudiet som viser at stedet og tilgjengelighet til funksjoner er avgjørende for bokvalitet. Slik funnene er tolket er praksis i dag til en viss grad begrenset med bakgrunn i sin forståelse for kvalitet og sin mistro til foreneligheten mellom by og bolig. Det er i hovedsak slik at forslagsstillere har et kortere perspektiv enn kommunen og ser dette som en naturlig situasjon. Ved å fordele rollen hvor forslagsstiller håndterer kvalitet innenfor sitt planområde, mens plan- og bygningsetaten må sikre kvalitet på et overordnet nivå i et langtidsperspektiv. Her presenters en påstand om at mangel på forståelse på felles mål om ivaretakelse av samfunnshensyn fører til at løsninger valg i prosjektene er et resultat av kompromiss mellom offentlige ønsker og private forslagsstillers preferanser . Casen presenterer to ulike situasjoner, et område med fem prosjekter som grenser til hverandre og et større prosjekt med en forslagsstiller. Det fører i en viss grad til ulike resultat. Man får en bedre struktur og sammenheng i bebyggelse, funksjoner og utearealer i prosjektet med en forslagsstiller. Mens det i prosjektene i det første området kun tar hensyn i en slik grad at det oppfyller minimumskrav fra kommunen med hensyn til helhet i område og naboklager. Den prosjektbaserte boligutviklingen bør ha en bedre avklaringen av hovedkriterier som forholder seg til områdets utvikling, og et mindre fokus på generelle krav som i realiteten ikke har en direkte betydning for resultatet, som utnyttelse målt i BRA. Påstand for videre forskning er at innholdet i bykvalitetsbegrepet har ikke i tilstrekkelig grad blitt fanget opp i boligutviklingen i dag.