Forvaltningens håndtering av strøksservitutter i en planprosess

Abstract

Med denne oppgaven har vi undersøkt hvordan negative servitutter håndteres av forvaltningen. Vi har strukturert oppgaven ut fra tre faser i forvaltningens håndtering av servitutter fra opprettelse til opphør av servitutten: tilblivelse og registrering av servitutter (fase 1), plansystemet og håndtering av servitutter i en planleggingsfase (fase 2), og opphør og endring av negative servitutter (fase 3). Dette representerer de tre fasene i servituttens liv. Se punkt 1.3.4 for mer utførlig beskrivelse av oppgavens oppbygning. Innfallsvinkelen til denne oppgaven er dagens uklare rettspraksis rundt servitutters rettsstilling. Hensikten med oppgaven er å rette søkelys mot problemene rundt dagens praksis. Høyesterett har pendlet mellom ytterpunktene hva gjelder servitutters plass i forhold til ny regulering. I Rt. 2008 s. 362 (Naturbetongdommen) påpekte Høyesterett at en avklaring rundt denne problematikken burde være en lovgiveroppgave. Dansk rett (dansk planlov § 15) ble trukket fram som en alternativ måte å håndtere utfordringene på. I kjølvannet av Høyesteretts uttalelser utarbeidet Miljøverndepartementet et endringsforslag, noe i retning av det danske systemet, som møtte kritikk fra blant annet Justis- og beredskapsdepartementet og Advokatforeningen. På bakgrunn av dette har vi derfor også sett på det danske systemet for håndtering av negative servitutter. Vi har videre gjort en komparativ analyse av Norge og Danmark for å se om håndteringen i Danmark kan bidra til den norske diskusjonen. For å besvare problemstillingen har vi benyttet kvalitativ metode med casedesign. Vi har analysert rettspraksis og benyttet casestudier. Vi har benyttet Oslo kommunes forvaltningspraksis som case, og Jammerbugt og Aalborg kommune som case for å undersøke forvaltningens praksis i Danmark. Den praktiske tilnærmingen tar utgangspunkt i intervjuer med de ulike ledd i forvaltningen. Kunnskapen vi gjengir i teoridelen baserer seg på litteratur- og casestudium. En stor del av denne oppgaven omhandler våre empiriske funn. Vi har funnet at det i Norge er en del problemer knyttet til å kartlegge påtaleberettigede, mye grunnet vanskeligheter med å kartlegge hvilke eiendommer som er rettighetshavere etter en servitutt. I Norge har vi ingen undersøkelsesplikt, hvilket kan være problematisk fordi det fører til at servituttens eksistens ikke nødvendigvis er kjent under utarbeidelsen av reguleringsplan. Det skaper et bedre grunnlag for hensynsvurderingen ved ekspropriasjon om servitutten er vurdert i planforarbeidene. Videre kan våre funn tyde på at Statens kartverket sitter med en oppfatning av at kommunen er i en særstilling overfor private, ved begjæring om sletting av negative servitutter, fordi de mener saken vil være mer åpenbar når kommunen begjærer sletting. Miljøverndepartementet ser ikke ut til å i tilfredsstillende grad skille mellom det offentligrettslige og det privatrettslige hva angår negative servitutter. De ser ut til å ha en holdning om at strøksservitutter er å anse som regulering og derfor en form for offentligrettslige. Miljøverndepartementets endringsforslag bygger i stor grad på at det i Naturbetongdommen ble henvist til Danmarks bortfallsparagraf i den danske planloven. Våre funn viser imidlertid at det danske systemet for håndtering av negative servitutter er nokså komplisert. Deler av systemet kullkastes av høyesterettsavsigelser jf. uttalelser om at at det ikke foreligger innholdsuforenlighet når planen ikke medfører byggeplikt. I Danmark har det vært vanlig å innsette kommunen som påtaleberettiget til en servitutt. Dette resulterer, ved uenighet mellom kommune og rettighetshaver, til at det blir opp til rettighetshaver selv å få avgjort dette spørsmålet ved å bringe saken inn for domstolen for egen regning og risiko. Vi har altså funnet at dansk rett er mer nyansert enn hva som fremgår av Naturbetongdommen og Miljøverndepartementets endringsforslag. Vi er likevel av den oppfatning at det danske systemet er klarere enn det norske, og at det løser en del problemer man i norsk rett ikke finner en løsning på.