| dc.description.abstract | Sammendrag
Temaet for denne oppgaven er grunnerverv til offentlig veg, med problemstillingen: Hvordan
kommer grunneier ut i skjønn, sammenlignet med minnelig avtale, ved grunnavståelse til
Statens vegvesen?
Hvert år erverver Statens vegvesen grunn fra rundt 3000 grunneiere for å gjennomføre ulike
tiltak. Av disse er det i gjennomsnitt 95 % som inngår minnelig avtale. For Vegvesenet er det
viktig at grunneiere som inngår frivillig avtale ikke skal komme dårligere ut enn de som går
til skjønn, innenfor det som oppfattes som faglig forsvarlig. Derfor er det interessant å
gjennomføre en slik undersøkelse som er blitt gjort her, for å undersøke hvordan grunneiere
kommer ut i skjønn, sammenlignet med minnelig avtale.
For å svare på hovedproblemstillingen til oppgaven, valgte jeg å sette opp tre
delproblemstillinger, som jeg antok å belyse de viktigste faktorene for å vurdere hvordan
grunneiere kommer ut i skjønn og ved minnelig avtale. Disse tre var erstatningssum,
forhandlinger rundt andre elementer enn erstatningssum og prosessen under forhandlingene
sammenlignet med prosessen i skjønn.
Jeg nærmet meg problemstillingen ved bruk av flere metoder. For å sette meg inn i dagens
rammer for ekspropriasjon og grunnerverv, måtte jeg lese en del litteratur. Videre hadde jeg
en undersøkelse hvor jeg sammenlignet skjønnsresultat med erstatningstilbud fra Vegvesenet,
for konkrete eiendommer. I tillegg gjennomførte jeg intervjuer, for å belyse hva som blir
forhandlet rundt, i tillegg til erstatningssum, og hvordan prosessen oppleves for partene.
Blant de eiendommene jeg undersøkte, fant jeg ut at det var en variasjon i nivået på
erstatningen etter type eiendom og størrelsen på det avståtte arealet. Hvis det var en
boligeiendom som avsto et areal på inntil 100 kvadratmeter, var erstatningen fra Vegvesenet
høyere enn erstatningen fra skjønnsretten. For landbrukseiendommer var det motsatt, mens
det for boligeiendommer som avsto et areal på over 100 kvadratmeter var ca. like mange som
fikk mer erstatning i skjønnsretten, som av Vegvesenet. Likevel kan det virke som om
boligeiendommene som avsto et areal på over 100 kvadratmeter kom bedre ut i skjønn, fordi
differansen mellom skjønnsresultat og erstatningstilbud var liten for de som gikk ned i
erstatning i skjønnsretten, mens den var stor for de som gikk opp.
I tillegg har jeg funnet ut at det ble forhandlet rundt andre elementer enn erstatningssum, men
ikke bare for å få til avtale om grunnavståelse. Eksempler på slike elementer kan være
matjord, flytting av bygninger eller andre objekter på resteiendommen, grøfting, utforming av
avkjørsel og andre tiltak på resteiendommen. Noe av poenget med disse forhandlingene for
grunnerververne, var å oppnå avtale om forhåndstiltredelse, selv om det skulle vise seg at det
ikke blir enighet om erstatningen for arealavståelsen.
Jeg har også funnet ut at selv om grunneierne i noen tilfeller var misfornøyde med
forhandlingsprosessen fordi de ikke opplevde at det var er reelle forhandlinger og at de ikke
fikk god nok informasjon, så var de fleste grunneierne mer fornøyde med prosessen under
forhandlingene, sammenlignet med prosessen i skjønnet. For grunnerververne virker det som
om det ikke var så stor forskjell i hvordan de opplevde prosessene, men de fleste framhevet
likevel avtale som det beste alternativet.
Summary
The subject of this Thesis is the acquisition of land for public roads, with the question:
What difference does a landowner achieve in compensation for the land as calculated by the
Compensation Court compared to the voluntary Agreement with the Road Authority?
Each year the NPRA acquires land from approximately 3000 landowners. Of these, an
average of 95 % accepted a voluntary Agreement. According to the NPRA, those signing a
voluntary Agreement should not be worse off than those who proceed to the courts.
To answer the main question for this thesis, I chose three sub-questions.
How large were the compensation amounts? Do negotiations include a wider range of
elements than the law-based court valuation process, or are elements valuated differently?
Howdid the parties experience the process during the negotiations compared with the process
at the court of assessment?
In my research, I used several methods. I collected information from public documents
regarding the compensation offered by the NPRA and later information about compensation
decided by Court and further organized and compared them for each property. I also
conducted some interviews to get to a deeper understanding of the general problems and to
better understand each case. Interviews were especially important for the discussions of the
parties’ experiences of the different arenas.
My results differed by type of property. Takings of agricultural property tended to be given
higher compensations in comparison to the offers which were proposed during voluntary
Agreement negotiations. My findings of the residential property takings indicated an opposite
tendency provided that the size of the purchased land was less than 100 square meters.
I have also found that the parties negotiate about more elements than just the compensation
amount. The reasons for negotiations regarding these other elements were not only to get the
landowners to sign a voluntary Agreement, it was also to get landowners’ permission to start
building the road before the compensation process was finalized.
Finally, I have found that landowners may be dissatisfied with the negotiation process
because they do not feel that the negotiations were relevant as an unsuccessful negotiation
would lead to expropriation, and also because they did not receive enough information. Still
most of the landowners were more satisfied with the process during the negotiations versus
the process within the Court of Assessment. Among the Public Land Acquisition Officers,
they did not seem to have a large difference in how they interpreted the process, but most of
them emphasized voluntary Agreements as the best option. | no_NO |
