Forvaltningens forhold til bruk og vern i og utenfor nasjonalparker med hensyn på naturbasert turisme : case studier fra Hardangervidda nasjonalpark og Ytre Hvaler nasjonalpark

Abstract

I denne oppgaven ser jeg nærmere på hvordan forvaltningen er koordinert mellom lovverkene, plan- og bygningsloven og naturmangfoldloven, i forholdet mellom bruk og vern i nasjonalparker og deres randsoner. Det er et særlig fokus på naturbasert turisme. Det har i løpet av de siste årene skjedd et paradigmeskifte i norsk forvaltning knyttet til forholdet i integrasjonen mellom bruk og vern, noe som kommer til utrykk i Fjellteksten, som ble vedtatt i 2003. Her åpnes det opp for muligheter for å drive kommersiell virksomhet, som naturbasert turisme, i forbindelse med norske nasjonalparker og andre verneområder. Forholdet mellom bruk og vern er komplekst, og det er mange diskusjoner knyttet til dette. I 2009 opprettet Regjeringen lokal forvaltningsmodell, hvor kommune og fylkeskommune er representert. Bakgrunnen for denne modellen var å skape et mindre skille mellom lokale og nasjonale interesser og minske konfliktnivået. Modellen er imidlertid ikke innført i alle verneområder. Analysen diskuteres i lys av to forskjellige case. Hardangervidda nasjonalpark og Nore og Uvdal kommune representerer innlandet hvor fjellandskap er sentralt. Ytre Hvaler nasjonalpark og Hvaler kommune representerer kystlandskapet og områder under vann. Bakgrunnen for valg av disse casene er deres områdenes karakterer i naturkvaliteter og verdier, samt ulik alder og forvaltningsstruktur. Analysen ble gjort på bakgrunn av en hovedproblemstilling og fire underproblemstillinger. Gjennom dokumentanalyse og intervju med representanter fra de ulike forvaltningsnivåene i de to casene er det pekt på noen momenter i forholdet mellom vern og naturbasert turisme. Forvaltningen forstår begrepet naturbasert turisme ulikt, og det eksisterer ikke en enhetlig eller felles standard for begrepet. Plandokumentene som forvalter de to Hardangervidda og Ytre Hvaler både åpner og lukker for naturbasert turisme. Generelt kan en si at plandokumentene som tilhører naturmangfoldloven har fokus på vern, og plandokumentene som tilhører plan- og bygningsloven fokuserer på lokal verdiskapning og turisme. Det er ulikt hvordan forvaltningen prøver å balansere forholdet mellom bruk og vern. Fylkesmannen er generelt mer vernefokusert enn kommunene som er opptatt av lokal utvikling og vekst. Fylkeskommunene prøver i større grad å balansere forholdet mellom vern og bruk, og har et nærmere forhold til kommunene. Denne dynamikken påvirker hvordan koordineringen mellom forvaltningsnivåene fungerer. Hardangervidda og Ytre Hvaler har forskjellige forvaltningsmodeller i nasjonalparken og det påvirker samarbeidet. Ytre Hvaler har et desentralisert system med lokal forvaltningsmodell som skaper et mindre konfliktnivå. Konflikt er mer synlig i koordineringen mellom forvaltningsorganer på Hardangervidda. Likevel oppleves en spenning mellom kommune og Fylkesmann i begge casene.