Kvikkleire og samfunnssikkerhet i Trondheimsregionen

Abstract

Kvikkleireskred har ført til de største naturkatastrofene i Norge. Trøndelag er på grunn av sin geologiske historie spesielt utsatt for kvikkleireskred. Sør-Trøndelag er det fylket i landet som har klart flest bygg innenfor kartlagte fareområder, og flere enn 32 000 personer i fylket bor på områder med kvikkleire. Denne studien skal se nærmere på hvordan arbeidet med kvikkleire og samfunnssikkerhet har vært og er organisert, og den skal se nærmere på kommunene i Trondheimsregionen. Fra Rissaraset i 1978 til i dag har det skjedd store endringer i arbeidet med samfunnsikkerhet og skred. Kvikkleirekartleggingen ble startet i etterkant av Rissaraset ledet av Norges Geologiske Undersøkelse og Norges Geotekniske Institutt. Etter flommen på Østlandet i 1996 så man et behov for en helhetstankegang knyttet til risiko for naturfare. Det skjedde også en endring i arbeidet med sikkerhet og beredskap på 90-tallet. Den kalde krigen var over, og man begynte å se på rikets sårbarhet også som noe som kunne komme innenfra landets grenser. I 1999 ble sårbarhetsutvalget satt ned, og en viktig premiss for St.meld. nr 17 (2001-2002) Samfunnssikkerhet – veien til et mindre sårbart samfunn. Denne stortingsmeldingen innførte begrepet samfunnssikkerhet som den evne samfunnet som sådan har til å opprettholde viktige samfunnsfunksjoner og ivareta borgernes liv, helse og grunnleggende behov under ulike former for påkjenninger. Organiseringen på 2000-tallet var preget av fragmentert ansvar. Flere skred hvor personer omkom bidro til en skjerping av regelverk og omstrukturering av ansvarsroller. Fra 1. januar 2009 fikk NVE det overordnede ansvaret for skred. Studien har tatt for seg kommunen i Trondheimsregionen, og deres arbeid og erfaringer med kvikkleire og samfunnssikkerhet. Hovedinntrykkene fra intervju blir analysert ut fra et instrumentelt-strukturelt perspektiv og et institusjonelt perspektiv. Arbeidet med kvikkleire og samfunnssikkerhet er i stor endring, noe som også preger kommunenes arbeid. Nye lovverk, forskrifter og virkemidler kommer samtidig som kommunene har variert kunnskap om arbeidet og virkemidlene. Studien avdekker en rekke svakheter og mulige barrierer, men tydeliggjør også positive endringer som et resultat av utviklingen innen fagområdet.