Holdninger til bruk og vern i forvaltning av villreinområder - Et case-studie fra villreinområdene Setesdal Vesthei - Ryfylkeheiane, Setesdal Austhei og Våmur-Roan

Abstract

Norge har et internasjonalt ansvar for å ivareta villrein på en bærekraftig måte. Dette omfatter også villreinens leveområder. Konflikten mellom bruk og vern er en sentral forklaring på hvorfor Riksrevisjonen (2007) finner at Stortingets mål for forvaltning av villrein ikke følges opp gjennom arealforvaltningen. Som et svar på disse utfordringene har derfor Miljøverndepartementet initiert en prosess for å etablere regionale planer for villreinfjell i Sør-Norge. Disse fylkesdelplanene skal legge rammer for arealforvaltningen, både arealplanlegging og forvaltning av verneområder. Et formål med denne masteroppgaven er å diskutere hvorvidt slike helhetlige planer, der sentrale myndigheter bestemmer premissene mens lokale myndigheter forvalter områdene, er en bærekraftig løsning på utfordringene i forvaltning av villreinområder. Dette belyses ved å kartlegge lokale holdninger og oppfatninger om bruk og vern av villreinområder. Studieområdet er villreinområdene Setesdal Vesthei – Ryfylkeheiane (SVR), Setesdal Austhei (SA) og Våmur-Roan (VR). Disse tre områdene har en felles villreinnemnd. Deler av SVR villreinområde er et landskapsvernområde mens resten av arealene i undersøkelsen forvaltes i hovedsak gjennom kommunal arealplanlegging. Gjennom den empiriske undersøkelsen i oppgaven ønsker jeg å finne svar på hvilke holdninger og hvilken form for kunnskap som lokale beslutningsaktører legger til grunn for bruk, vern og forvaltning av villreinområdene. Jeg ønsker å diskutere i hvor stor grad lokale holdninger påvirker det faktiske resultatet av forvaltningen. Det er gjennomført en spørreundersøkelse som er sendt ut til samtlige kommunestyremedlemmer i de 18 kommunene med areal i studieområdet, og til medlemmer av villreinlag og villreinnemnd. Svarprosent for undersøkelsen rettet mot lokalpolitikerne var 50 prosent som tilsvarer 167 respondenter. Resultatene viser i hovedsak at lokalpolitikernes holdninger til vern var i tråd med et tradisjonelt bruk- og høstingsperspektiv, og de mente at arealplanlegging er tilstrekkelig for å ivareta villreinhensyn. Politikerne mente også i stor grad at overordnede myndigheter har mye, og i visse tilfeller for mye, makt i arealplanlegging i villreinområder. Analysen viser at holdninger til bruk og vern varierer mellom politikere i ulike regioner i studieområdet. Dette reiser spørsmål om hvorvidt en horisontal koordinering og samarbeid mellom lokale aktører vanskeliggjøres. Det er videre en viss samvariasjon mellom holdninger hos lokalpolitikerne og utbyggingspraksis i kommunene. Det kan med andre ord se ut til at lokale holdninger til bruk og vern påvirker praksis i arealdisponeringen i villreinområdene. Dersom statlige myndighetene skal lykkes med overordnede villreinplaner som ramme for kommunal arealplanlegging, er det viktig at lokale aktører medvirker i utformingen av premissene for forvaltningen av områdene. Dette har i liten grad skjedd i utarbeidelsen av villreinplanen for Setesdalsheiene. Det er av den grunn relevant å diskutere hvorvidt dagens forvaltningspolitikk med vekt på helhetlig planlegging av villreinområder er tilstrekkelig som et svar på utfordringene gitt av Riksrevisjonen. En slik diskusjon vil være en del av et overordnet spørsmål om hvilke problemer arealplanleggingen skal løse og om hvem som skal forvalte villreinområder.