| dc.description.abstract | Byen er sammensatt av bygninger, tomter, gater, plasser, kvartaler; steder, som inngår i ulike sammenhenger og kontekster. Bymorfologi er en metode for å beskrive byen som autonom struktur, i et evigvarende spenningsforhold mellom motstand og transformasjon. Transformasjon er ikke et begrep som er knyttet til den stadige endringen av byens morfologi, men handler om at noe grunnleggende ved et område endres. Er det mulig at det ligger noen betingelser for transformasjon av eksisterende morfologi, som man kan avdekke gjennom beskrivelse av byen?
I 2000 registrerte Elin Børrud all utbygging i Oslo mellom 1985 og 2000, med formål å undersøke hvorvidt fortetting av Oslos byggesone har medført transformasjon. Transformasjon forklares i studiet i forhold til ulike områdetyper som representerer forskjellig grad av transformasjonsevne og bakenforliggende drivkrefter. Kartleggingen viser at det er områdets iboende mekanismer, i kombinasjon med prosjektet, som er avgjørende for transformasjon.
Dette studiet er en videreføring av Børruds studie, med utgangspunkt i tilsvarende betraktningsperspektiv og kartleggingsmetode. All ny bebyggelse, samt om- og påbygg over 500 kvm er kartlagt og analysert i forhold til ulike endringsfaktorer. Studiet viser at det er en tydelig sammenheng mellom utbygging og den morfologiske områdetypen, men at andre faktorer også er avgjørende for grad av transformasjon. Enkelte områder er totalt transformert i løpet av tiårsperioden, mens andre ikke er berørt. Transformasjonsgraden forklares som kombinasjon av markedskrefter og områdenes varierte kompleksitet. Studiet viser også at områder (for eksempel næringsområdene på Alna), som har stort potensial for transformasjon, ikke nødvendigvis transformeres. Her er det registrert noe ut- og ombygging, som kan ha ført til endring av områdeprogram, men ikke de fysiske strukturene.
Fortetting som planstrategi betyr at all utbygging skal foregå innenfor allerede utbygde områder. Det er den eksisterende, fragmenterte by som er utgangspunkt for innpassing av nye fragmenter. Offentlige retningslinjer for fortetting preges av en normativ tilnærming til byen, der tilpasning til eksisterende bebyggelse fullføre helhetlige og enhetlige steder. Glemmer man ikke da prosjektenes muligheter for å skape nye sammenhenger og kontekster?
Noen tendenser peker seg ut som resultat av fortettingen i perioden: Utbygging av innadvendte komplekser, ofte basert på et image som skal bidra til å øke markedsverdien i området. Områders transformasjon og økt markedsverdi gir smitteeffekt for transformasjon av naboområder. Byggesonen stabiliseres når boligområder fortettes, ofte av boligklynger, og spres. | no_NO |
