Utviklingen i omfanget av jordleie i perioden 1979 til 2010

Abstract

Utgangspunktet for denne oppgaven er utviklingen i omfanget av jordleie i de siste tredve årene. Oppgaven tar for seg bakgrunnen for og hvilke faktorer som har bidratt til økningen i omfanget. Fra 1979 og fram til i dag har omfanget av jordleie fordoblet seg. I 1979 var 20,1 prosent av jordbruksarealet leiejord. I 2007 var leieandelen økt til 39 prosent. I samme periode har landbruket gjennomgått betydelige endringer i bruksstrukturen og i antallet driftsenheter. Det produktive arealet per driftsenhet har økt fra 76,1 til 215,7 dekar i perioden 1979 til 2010. Antall driftsenheter er i samme periode redusert med 62,8 prosent. Det har vært en moderat reduksjon i antallet landbrukseiendommer og størrelsen på det totale jordbruksarealet har økt med 8,3 prosent. Jordleie som et alternativ for oppfyllelse av driveplikt har medført at arealene tilknyttet nedlagte gårdsbruk holdes i hevd. Den betydelige nedgangen i antall driftsenheter og driveplikten har tilgjengeliggjort arealer for jordleie. I oppgaven er det foretatt beregninger av vederlag til areal for gårdsbruk med kornproduksjon på ulike bruksstørrelser. Dette er gjort med den hensikt å kunne se om det eksisterer stordriftsfordeler ved å utvide driftsarealet. Resultatet fra analysen viser at vederlaget til areal per dekar er stigende med bruksstørrelsen. Det marginale vederlaget til areal er størst for driftsenheter på mellom 100 og 200 dekar. Videre har også driftsenheter på over 500 dekar et positivt marginalt vederlag til areal. Dette forteller at det er disse størrelsesgruppen som har størst lønnsomhet i å utvide arealet. Konsesjonsbelagte eiendommer er underlagt statlig prisregulering. Prisreguleringens innvirkning på omfanget av omsatte eiendommer blir drøftet i analysen. Økonomisk teori viser prisreguleringens og bopliktens innvirkning på antall omsatte landbrukseiendommer. Analysen viser at som følge av statlig prisregulering og boplikt blir færre eiendommer omsatt enn hva tilfellet ville ha vært i et fritt marked. Dette fører til at potensielle selgere av landbrukseiendommer velger å bruke eiendommen til boligformål og leie ut jordbruksarealet. Prisreguleringen av landbrukseiendom har derfor ført til en økning i omfanget av jordleie. Kanaliseringspolitikken har ført til en lokalisering av stordelen av landets kornproduksjon på det sentrale Østlandet og i de beste landbruksbygdene i Midt-Norge. Resten av landbruksarealene er nyttet til grovfôrbaserte husdyrproduksjoner. Analysen viser at det ikke er noen forskjell i omfanget av leiejord mellom de to produksjonene. Man kan derfor ikke fastslå at jordleie er mer knyttet til en produksjon enn en annen. The basis for this thesis is the development in the use of leased land during the last 30 years. The thesis examines the background and which factors that has contributed to this increased use of land leases. From 1979 until today the use of leased land has doubled. In 1979 the agricultural leased land was at 20.1 percent and in 2007 the leased land was at 39 percent. During this time agriculture has undergone significant changes in the farms structure and in the number of operating units. The productive area per operational unit has increased from 76.1 in 1979 to 215.7 decares in 2010. The number of operational units has in the same period decreased by 62.8 percent. There has been a moderate reduction in the number of agricultural properties and the size of the total agricultural area has increased by 8.3 percent. Land leasing as an alternative to fulfilling the duty to farm the land has resulted in that areas associated with abandoned farms are leased out and continued used in agricultural production. The significant decline in the number of operating units and the obligation by law to farm the land has made areas available for land leases. In the thesis there are calculations made of the compensation related to area for various sizes of farms with grain production. This is done in order to see if there are increased returns to scale by expanding the farmed area. The results of the analysis show that the income per decare of land increases with the size of the farm. The marginal consideration to area shows that farms between 100 and 200 decares have the highest margin. Furthermore, the farms that have over 500 decares also have a positive marginal consideration to the area. This tells us that these are the groups that would gain increased returns to scale from expanding their area. Under license agricultural properties are subject to the government's price control and this price regulation’s effect on the extent of sales of these properties is discussed in the thesis. Economic theory shows that the price control and the residency requirement affect the number of traded agricultural properties. The analysis shows that due to the government price control and the required residency, fewer properties will be sold than if it had been in a free market. As a result potential sellers of agricultural properties choose to use the property for residential purposes and to lease out the agricultural land. The price control on sale of agricultural land has therefore led to an increase in the use of land leases. The channeling policies by the state have led to that a large part of the country's grain production is located in the center of eastern part of Norway and in the best agricultural valleys in Mid-Norway. The rest of the agricultural areas are used for grass fed livestock production. The analysis shows that there is no difference in the amount of leased land between the two productions. One cannot thereby establish that the leasing of land is more related to one kind of production than the other.