| dc.description.abstract | Payments for Environmental services (PES) has been considered a cost-effective instrument to deal with negative externalities such as CO2 emissions and loss of biodiversity, in addition to providing co-benefits such as poverty reduction. Costa Rica has been considered a success
among developing countries for regaining forest cover after high deforestation trends in the 1960s and 1970s and the PSA (‘Pagos Por Servicios Ambientales’) program implemented in 1996, has been partly credited for this. However, the program, like many PES schemes, have also being criticized for low environmental effectiveness due to lack of additionality (i.e. the forest would have been preserved anyway; without payments), high transaction- and compliance costs, and the obstacles to participate that smallholders face. This thesis evaluates PES schemes in the canton of Hojancha in Costa Rica with respect to environmental effectiveness, economic effectiveness and equity. Evaluating two contract types, forest protection and reforestation (timber plantations), the results seem to support the general critic of the country’s PSA program. Reforestation seems to provide most of the additionality (additional forest cover/environmental effectiveness). However, high participation costs appear to be an issue lowering cost-effectiveness, especially compliance costs for reforestation participants, and impeding participation for many potential participants. Also, the PSA applicants are characterized by having large properties, which supports the notion of smallholders being less likely to participate in the PSA program. There are,
however, also other issues that need to be considered when evaluating the success of this PES scheme; including the Forest Law which prohibits forest clearing, leading to low additionality; and the question of whether timber plantations provide actual environmental services. Betaling for økosystemtjenester (PES) har vært sett på som et kostnadseffektivt virkemiddel
for å håndtere negative eksternaliteter som CO2-utslipp og tap av biodiversitet, i tillegg til å bidra til andre fordeler, som fattigdomsreduksjon. Costa Rica har vært sett på som en suksess blant utviklingsland for å gjenvinne skogdekke etter å ha hatt høy avskogingsrate i 1960 og
70-årene, og PSA (Pagos Por Servicios Ambientales) programmet som ble innført i 1996 har delvis fått æren for dette. Programmet er likevel, slik som mange PES programmer blitt kritisert for lav miljøeffektivitet som en følge av mangel på addisjonalitet (dvs. at skogen ville
blitt bevart i alle fall, uten betaling), høye transaksjons- og gjennomføringskostnader, og for hindringer for å delta som små landeiere møter på. Denne oppgaven evaluerer PES programmet i kommunen Hojancha i Costa Rica med hensyn
på miljøeffektivitet, økonomisk effektivitet og likhet. Etter å ha evaluert to kontrakttyper, skogbevaring og gjenskoging (tømmerplantasjer), ser resultatene ut til å vise at de støtter den generelle kritikken av landets PSA program. Gjenskoging ser ut til å sørge for det meste som er av addisjonalitet (tillegg i skogdekket/miljøeffektivitet). Uansett ser høye deltakelseskostnader ut til å være noe som reduserer kostnadseffektiviteten, spesielt gjennomføringskostnader for deltakerne i gjenskoging, og hindrer deltakelse for mange potensielle deltakere. I tillegg er et kjennetegn ved PSA-søkerne at de ser ut til å ha større eiendommer, noe som støtter antakelsen om at det er mindre sannsynlighet for at små landeiere deltar i PSA programmet. Det er likevel andre ting som må tas med i betraktning ved en evaluering av graden av suksess for dette PES programmet, som inkluderer skogloven fra 1996 som forbyr hogst av skog, noe som fører til lav addisjonalitet; i tillegg til spørsmålet om tømmerplantasjer fører til faktiske miljø/økosystemtjenester. | no_NO |
