Italiensk gjeldsutvikling (1960-2010)

Abstract

I denne masteroppgaven har vi studert utviklingen i italiensk statsgjeld i tidsperioden1960-2010. Mangel på arbeidskraftsmobilitet og kapitaloverføringer i eurosamarbeidet i kombinasjon med at medlemslandene er ulike når det kommer til økonomisk utviklingsnivå, holdning til inflasjon og budsjettbalanse, har ført til at samarbeidet ikke har fungert like optimalt som det var tiltenkt. Siden eurosamarbeidet fører til sentralstyring av pengepolitikken, har Italia mistet viktige styringsverktøy for korrigering av økonomien. Korrigering av nasjonale behov blir overstyrt av ESBs fokus på sonen som helhet. Enkelte teorier og dagens situasjon indikerer sammen at EMU ikke nødvendigvis er et optimalt valutaområde. Stasjonaritetstester i STATA på ulike tidsserier for statsgjeld, gjør at vi kan bekrefte ikke-bærekraftig gjeldsutvikling og uforsvarlig styring av finanspolitikken i Italia. Testene viser at det ikke har vært gjort korrigerende tiltak i finanspolitikken ved underskudd på primærbalansen. Videre er det gjennomført en regresjonsanalyse på en stokastisk modell bestående av økonomiske, sosiologiske og politiske variabler for å belyse hvor gjeldsveksten stammer fra. Resultatene viser at variabler fra all de tre kategoriene har hatt signifikant innvirkning på gjeld som andel av BNP. Resultatene kan brukes som en indikator på hvilke områder som trenger innstrammende tiltak i den italienske økonomien. Oppgaven viser at Italias gjeldsutvikling ikke kan fortsette i samme mønster som den har gjort i perioden, og nødvendige grep må tas. Statsminister Mario Monti har i senere tid revidert landets statsbudsjett, og utgiftsposter er strammet inn. In this thesis we have studied the debt-development of the Italian government from 1960 to 2010. The lack of labour mobility and capital transfers in the Eurozone, as well as the fact that member countries are different in terms of economic development, attitude towards inflation and budget management, has led to the collaboration not working as optimal as intended. With central control of monetary policy, Italy has lost an important tool to correct the economy. Adjustments for national needs are not prioritized by the ECB, who seek to benefit the entire zone when adjusting monetary policy. Certain theories and the current situation indicate that the EMU is not necessarily an optimum currency area. Stationarity tests in STATA on different time series for government debt, confirms unsustainable development and indicates irresponsible management of fiscal policy in Italy. The tests show that there has been no corrective measure taken in the fiscal policy regarding primary deficit. A regression analysis on a stochastic model was made consisting of economic, sociological and political variables to illustrate how the debt increase originates. Variables from all three categories appear to have a significant impact on debt as a share of GDP. The results can be used as an indicator of which areas need adjustment in the Italian economy. The thesis shows that Italy's debt expansion cannot continue the way it has in the period studied, and necessary adjustments must be taken. In the current situation, we see that Prime Minister Mario Monti has revised the budget and expenditures are being reduced.