Prey handling by a generalist predator, the golden eagle (Aquila chrysaetos)

Abstract

Although the golden eagle (Aquila chrysaetos) is a well-studied raptor, there is a lack of studies on its prey handling-behaviour, which is important for understanding its prey selection. I extracted data on four individuals of the golden eagle from video footage, where the golden eagles were fed 32 avian prey, 29 mammalian prey, and 4 pieces of pure meat to see whether the golden eagle handled pure meat different than natural prey. I analysed the plucking and feeding behaviour for each feeding trial. Both number of plucks and plucking time for avian prey increased with prey body mass. It was more efficient for the golden eagle to feed on and handle a mammalian prey than to feed on and handle a similar-sized avian prey. Piece size decreased with increasing prey body mass for both prey types, while a piece from a mammalian prey was twice as large as a piece from a similar-sized avian prey. Further, the amount of non-ingested remains increased with increasing prey body mass, and there were more remains from an avian prey than from a similar-sized mammalian prey. Handling efficiency was higher for pure meat than for avian prey but did not differ from mammalian prey, while feeding efficiency were the same for pure meat and for both prey types. The golden eagles were most likely to start feeding from the breast of avian prey, and from the head of small mammalian prey. Further, the golden eagle were more likely to swallow mammalian prey whole than avian prey, due to more amounts of noningested parts in avian prey. Smaller prey were more profitable than larger prey, and mammalian prey were more profitable than avian prey. Thus, based on the cost of prey handling, golden eagles should select smaller prey, and mammals rather than avian when self-feeding.

Kongeørnen (Aquila chrysaetos) er en svært utbredt rovfugl, noe som gjør den til en velstudert art. Likevel finnes det svært få studier på artens byttedyrhåndtering, noe som vil være en viktig faktor i viten om kongeørnens byttedyrseleksjon. Gjennom videoopptak har jeg i dette studiet observert fire ulike kongeørners håndtering av til sammen 31 fugler, 29 pattedyr, og 4 porsjoner rent kjøtt for å undersøke om kongeørnen håndterte rent kjøtt annerledes enn naturlige byttedyr. Jeg analyserte plukke- og spiseadferd for hvert måltid, hvor jeg først fant at antall plukk, samt plukketid økte med økende byttedyrmasse hos fugl. Det var mer effektivt for kongeørnen både å spise og å håndtere et pattedyr, enn å spise og håndtere en tilsvarende stor fugl. Videre fant jeg at bitstørrelsen sank med økt byttedyrmasse for både fugl og pattedyr, og at bitstørrelsen fra et pattedyr var dobbelt så stor som bitstørrelsen fra en tilsvarende stor fugl. Andel ufordøyde rester fra byttedyr økte med økt byttedyrmasse, hvor det var mer rester fra fugl enn for et tilsvarende stort pattedyr. Håndteringseffektiviteten for rent kjøtt var høyere enn håndteringseffektiviteten hos fugl, men lik i forhold til pattedyr, mens spiseeffektiviteten var lik hos både rent kjøtt, fugl og pattedyr. Kongeørnen foretrakk å starte spisingen fra brystpartiet hos fugl, mens hos mindre pattedyr startet kongeørnen spisingen fra hodet. Tilslutt fant jeg at kongeørnen svelget pattedyr hel hyppigere enn fugl, som kan skyldes mindre andel ufordøyelige deler i pattedyr enn i fugl. Mindre byttedyr gav en høyere inntaksrate enn større byttedyr, mens pattedyr gav en høyere inntaksrate enn fugl. Basert på kostnadene ved håndtering av byttedyr, burde kongeørnen foretrekke mindre byttedyr, samt foretrekke pattedyr fremfor fugl.