Individuell vekstrate og byttefiskkonsum er bestemmende for kvikksølvkonsentrasjon i abbor (perca fluviatilis), gjedde (Esox lucius) og gjørs (Stizostedion lucioperca) i Øyeren.

Abstract

Kvikksølvkonsentrasjon, diett (byttedyr), individuelle vekstrater og trofisk posisjon (bestemt med stabile isotoper) ble undersøkt hos abbor (Perca fluviatilis), gjedde (Esox lucius) og gjørs (Stizostedion lucioperca) og deres potensielle byttefisker i Øyeren i 2010, henholdsvis hork (Gymnocephalus cernuus), krøkle (Osmerus eperlanus), laue (Alburnus alburnus), mort (Rutilus rutilus) og sik (Coregonus lavaretus). Det ble funnet signifikant økende kvikksølvkonsentrasjon med økende alder og størrelse hos både abbor, gjedde og gjørs. Abbor inneholdt generelt de høyeste kvikksølvkonsentrasjonene (0,04-1,92 mg Hg/kg våtvekt) etterfulgt av gjedde (0,17-1,03 mg Hg/kg v.v.) og gjørs (0,14-0,51 mg Hg/kg v.v.). Det ble også analysert ei gjedde (122cm) og en gjørs (83cm) fra Glomma som inneholdt henholdsvis 2,48 og 0,65 mg Hg/kg v.v. Ut fra mageinnholdet hadde abbor konsumert hovedsakelig hork. I likhet med abbor hadde også gjørs predatert mye hork, men i tillegg betydelige mengder krøkle, noe som indikerer et pelagisk levevis for gjørs i Øyeren. Kun hos gjørs var det en signifikant, positiv sammenheng mellom byttefiskstørrelse og predatorstørrelse. I Øyeren inneholdt krøkle og hork mer kvikksølv enn laue, sik og mort, og kan derfor i større grad bidra til biomagnifisering av kvikksølv i de artene som utnytter disse byttefiskene. Det ble funnet signifikante forskjeller i isotopsignaturer (δ15N og δ13C) hos de ulike artene i Øyeren, der gjørs hadde den høyeste trofiske posisjonen sammen med asp (Aspius aspius). Abbor og gjedde hadde signifikant lavere trofisk signatur. Den høye δ15N-signaturen kan forklares ved at gjørs spiser krøkle, som er kannibalistisk, og selv har høy δ15N-signatur. Hork har også forholdsvis høy δ15N-verdi, og forklarer derfor abborens høye trofiske posisjon i forhold til gjedde. De trofiske posisjonene til abbor, gjedde og gjørs gjenspeiles imidlertid ikke i kvikksølvkonsentrasjonene. Mye av variasjonen i kvikksølvkonsentrasjonene i de tre artene kan derimot forklares med valg av ulike byttedyr og med forskjeller i individuelle vekstrater (Gjennomsnittlig G ̅-verdi). Gjørs hadde de høyeste vekstratene og abbor de laveste. Gjørsens lave kvikksølvinnhold til tross for høyest trofisk posisjon og konsum av krøkle, er derfor trolig et resultat av biofortynning på grunn av gjørsens høye individuelle vekstrate. På samme måte kan de høye kvikksølvkonsentrasjonene hos abbor skyldes den lave individuelle vekstraten sammenlignet med gjørs. Det kan se ut som gjedde er i en mellomstilling, fordi den vokser bedre enn abbor, men dårligere enn gjørs. Verdens Helseorganisasjon har satt et generelt tolerabelt ukeinntak av fisk (250 g fiskefilét) på 0,5 mg Hg/kg v.v. Undersøkelsen i Øyeren antydet at ved en konsentrasjon på 0,5 mg Hg/kg for alle tre arter, ville grenseverdiene overskrides for abbor ved 25 cm/200g, gjedde ved 75 cm/2500g og gjørs ved om lag 85 cm/2900g.