Rådyr (Capreolus capreolus) og mindre viltarters bruk av ulike over- og underganger langs fire hovedveger på Østlandet

Abstract

SAMMENDRAG Viltets bruk av ulike over- og underganger er lite kjent i Norge, og spesielt er kunnskapen om de mindre viltartene begrenset. Vi benyttet kameraovervåkning og sporregistreringer på sand for å undersøke bruken av 21 over- og underganger langs fire hovedveger på Østlandet, med fokus på rådyr (Capreolus capreolus), rødrev (Vulpes vulpes), grevling (Meles meles) og hare (Lepus timidus). De tre sistnevnte ble vurdert som en gruppe kalt småvilt. Vi vurderte artenes bruk av konvensjonelle og tilrettelagte passasjer, faktorer som påvirket krysningsfrekvensen og metodenes egnethet for overvåkning av passasjer. Totalt observerte vi 678 individer med kameraene og registrerte 657 spor på sandstripene. Alle artene benyttet både konvensjonelle og tilrettelagte passasjer, hvorav overganger, underganger og kulverter, men rådyr hadde den høyeste krysningsfrekvensen. Rådyrets aktivitet var større om høsten enn om vinteren. Åpenhet og bredde påvirket rådyrets krysningsfrekvens i passasjene med sporregistreringer, mens landskapet påvirket krysningsfrekvensen i passasjene med kameraovervåkning. Verken utforming eller landskap hadde betydning for de mindre viltartenes bruk av passasjene. Den menneskelige forstyrrelsen i passasjene hadde heller ingen påviselig effekt for verken rådyr eller småvilt. Begge artsgrupper benyttet den smale overgangen oftere enn den brede, og underganger ble brukt i større grad enn overganger. Begge overvåkningsmetodene var effektive, men i framtidige undersøkelser bør sporing på sand unngås i passasjer med høy grad av menneskelig ferdsel og stor viltaktivitet. Ved bruk av overvåkningskameraer er plasseringen i passasjen avgjørende for deres effektivitet. Planleggingen av nye over- og underganger må gjøres i et helhetsperspektiv, for å unngå at godt tilrettelagte passasjer mister sin verdi som følge av framtidig arealbruk eller menneskelig aktivitet. Resultatene er diskutert i forhold til materialstørrelse, forstyrrende variabler, ulik vilttetthet og ulik grad av tilvenning hos artene. ABSTRACT The use of different over- and underpasses by wildlife is little known in Norway, and the knowledge of smaller wildlife species is especially limited. We used camera surveillance and track counts on sand beds to investigate the use of 21 highway over- and underpasses along four main roads in the eastern part of Norway, with focus on roe deer (Capreolus capreolus), red fox (Vulpes vulpes), badger (Meles meles) and hare (Lepus timidus). The red fox, badger and hare were considered as one group called small game species. We evaluated the species use of conventional and wildlife crossing structures, factors influencing the crossing frequency, and the suitability of the methods used for monitoring passages. We observed 678 individuals with the cameras and counted 657 tracks on the sand beds. All species used both conventional and wildlife crossing structures, some overpasses, underpasses and culverts, but roe deer had the highest crossing frequency. Roe deer activity was higher during autumn than in winter. The passages openness and width affected the crossing frequency by roe deer in the passages monitored with track counts, while the landscape affected the frequency in the passages monitored with cameras. Neither passage construction nor landscape attributes affected the use of passages by smaller wildlife species. Human disturbance in the passages did not affect the use of neither roe deer nor the smaller game species. Both species groups used the narrow overpass more often than the wide one, and underpasses were used to a higher degree than overpasses. Both monitoring methods were effective, but in future investigations the track counts should be avoided in crossing structures with a high degree of human disturbance or wildlife activity. When using camera surveillance the placement inside the passages is of great importance for its efficiency as a monitoring method. Planning of new over- and underpasses needs to be done in a wide perspective, to avoid good wildlife passages losing their value as crossing structures because of future human disturbance and use of the area. Results are discussed in relation to size of material, disturbing variables, game density and adaptation of different species.