Utvikling av et regenerativt reiseliv: En mulighetsstudie av Innfallsporten til Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark

Abstract

Reiselivsnæringen er en av verdens største sektorer. I Norge har den vokst til å bli en av våre mest betydningsfulle eksportnæringer og satsingsområder, med potensial til å skape arbeidsplasser og verdi til våre lokalsamfunn. Samtidig kan reisevanene våre medføre negative konsekvenser for naturmiljøet, lokalbefolkningen og klimaet. Dette utgjør et paradoks der våre ønsker om å oppleve og utforske nye steder ofte forårsaker mer skade enn godt. Lokalsamfunn som ønsker reiselivet velkommen, kan oppleve at de får lite igjen for sin gjestfrihet. Dette representerer noen av utfordringene dagens reiseliv står ovenfor, og som må håndteres for å fremme en positiv samfunnsutvikling.

Meløy kommune satser på reiselivsutvikling som en sentral næring, med fokus på å skape attraktive reisemål langs Helgelandskysten og ved Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark. Det er derfor et betimelig spørsmål hvordan man kan utvikle reiselivet for å styrke lokal samfunnsutvikling, natur og kulturverdier i kommunen.

Formålet med oppgaven er å utforske hvordan man kan skape et regenerativt reiseliv, en nylig aktualisert tilnærming, og inspirere andre reisemål til å følge en regenerativ utvikling. I denne oppgaven fokuserer vi på utviklingen av et regenerativt reiseliv ved innfallsporten til Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark i Meløy kommune.

Oppgaven tar for seg teoretisk tilnærming for regenerativt reiseliv, bred verdiskapning og det relasjonelle landskapet, med fokus på stadkjensle og stedsidentitet. Ettersom regenerativt reiseliv er en ny tilnærming i Norge, benytter vi erfaringene fra verdiskapnings-programmer for bred verdiskapning som veileder for utviklingen. I tillegg har vi hentet inspirasjon fra konspetet sakte turisme.

En landskapsressursanalyse danner grunnlaget for en mulighetsstudie med tilhørende strategier og tiltak. Strategiene og tiltakene er stedstilpasset innfallsporten, og kan ikke enkelt kopieres til et annet sted.

Strategiene og tiltakene er utformet for å minimiere inngrep og forstyrrelser i landskapet, med fokus på å bevare natur, kulturmiljø og lokalt landbruk. Videre fremmer de et mer mangfoldig og inkluderende reiseliv, å inspirere til miljøansvarlige reiser, styrke lokal tilhørighet og stedsidentitet, samt etablere en læringsarena.

Denne oppgaven konkluderer med at for å utvikle et regenerativt reiseliv må kommunen ta en tydelig ledelse ved å etablere en reisemålsledelse som inkluderer alle relevante reiselivsaktører, med spesiell vekt på å involvere lokalsamfunnet og miljøet. Videre må det sikres en bred forankring om det regenerative reiselivet i reisemålsledelsen, for å skape felles forståelse, eierskap og engasjement til tilnærmingen.

The tourism industry stands as one of the world's largest sectors. In Norway, it has grown to become one of our most significant export industries and priorities, with the potential to generate jobs and value for our local communities. However, our travel habits can lead to adverse effects on the natural environment, local populations, and the climate. This paradox highlights how our desire to explore new places often causes more harm than good. Hospitable communities may find that their generosity yields limited returns. Addressing these challenges is crucial for making positive societal development.

Meløy municipality is strategically investing in tourism development as a key industry, emphasizing the creation of attractive destinations along the Helgeland coast and near the Saltfjellet-Svartisen National Park. The central question arises: how can tourism be developed to enhance local community development, nature, and cultural values in the municipality?

This thesis explores the concept of regenerative tourism, a recently developed approach, and hopes to inspire other destinations to pursue regenerative development. The focus is on developing regenerative tourism in the gateway to the Saltfjellet-Svartisen National Park in Meløy municipality.

The study is based on a theoretical approach to regenerative tourism, broad value creation, and the relational landscape, emphasizing on sense of place and local identity. As regenerative tourism is a new approach in Norway, we leverage experiences from broad value creation programs to guide the development. In addition, we have drawn inspiration from the concept of slow tourism.

A landscape resource analysis forms the basis for a feasibility study, outlining corresponding strategies and measures. These strategies and measures are tailored to the location and cannot be easily replicated elsewhere. They are designed to minimize interventions and disturbances in the landscape, with a focus on preserving nature, cultural environments, and local agriculture. Additionally, they promote a more diverse and inclusive tourism, inspire environmentally responsible travel, strengthen local attachment, place identity, and establish an environment for learning.

The thesis concludes that to develop regenerative tourism, the municipality must take clear leadership by establishing destination management that includes all relevant tourism stakeholders, with a particular emphasis on involving the local community and the environment. Furthermore, a broad consensus on regenerative tourism within the destination management must be secured to create shared understanding, ownership, and commitment to the approach.