Kommunale virkemidler for en mer miljøvennlig fritidsboligutvikling – En casestudie av Øystre Slidre kommune

Abstract

Fritidsboligutbygging har den siste tiden fått økt negativ oppmerksomhet på grunn av de store naturinngrepene og klimagassutslippene som det fører med seg. Mange av kommunene som har hatt en storstilt fritidsboligutbygging er kommuner som preges av fraflytting. Disse kommunene ser seg derfor ofte nødt til å fortsette utbyggingen for å hindre befolkningsnedgang. Lokalbefolkningen har ofte et interessefellesskap med fritidsboligeierne, ved at de får et økt tilbud av varer og tjenester. Før høstens lokalvalg var det diskusjon om «hyttebrems» i 46 kommuner. Dette viser at utbyggingen mange steder har gått for langt, og at en tålegrense er nådd. I tillegg viser det seg at kommunene ikke alltid er tjent med utbyggingen, fordi kommunene er pliktige til å stille opp med helse-, omsorg- og beredsskapstjenester for alle som oppholder seg i kommunen.

Formålet med masteroppgaven er å belyse hvordan bruk av myke virkemidler kan være med å påvirke fritidsboligutviklingen i en mer bærekraftig retning, med Øystre Slidre som casekommune. Metoden for oppgaven har vært dokumentstudie og kvalitative intervjuer. Først ble det gjort en dokumentanalyse av nasjonale og regionale føringer for å se om disse la opp til en bærekraftig fritidsboligutbygging. Deretter har det blitt gjennomført intervjuer for å se hvordan Klima+-prosjektet sin bruk av myke virkemidler har fungert i praksis.

Øystre Slidre har hatt ett treårig prosjekt ved navn Klima+, som har fokusert på hvordan fritidsboligbygging og -bruk kan bli mer bærekraftig. Klima+ har vært et mykt planleggingsrom som har prøvd å påvirke utbyggere til å gjøre prosjektene sine mer miljøvennlige. Det viser seg at fremgangsmåten gjør at utbyggere føler at de spiller på lag, i motsetning til tilfeller der kommunen stiller krav som utbygger er tvunget til å følge. Ved å bruke myke virkemidler blir også utbyggere motivert til å prøve å finne flere miljøvennlige løsninger, og de strekker seg lenger enn de ville gjort de myke virkemidler. Kommunene kan også fasilitere for samarbeid, ved at for eksempel overskuddsmasser blir gjenbrukt i et prosjekt til et konkurrerende utbyggerfirma.

De nasjonale og regionale føringene stiller ingen spesielle krav til kommunene. Det er for det meste retningslinjer som er veiledende. Selv om retningslinjene legger opp til en mer bærekraftig fritidsboligutbygging, er det et lite effektivt verktøy når det ikke er et krav til at kommunene må følge opp retningslinjene. En svekket innsigelsespraksis støtter opp under et lokalt selvstyre, men hindrer også at staten sikrer en helhetlig forvaltning av naturområder.

Recently, the development of second homes has received increased negative attention due to the significant natural intrusions and greenhouse gas emissions it entails. Many of the municipalities experiencing large-scale development of second homes are also characterized by depopulation. Thus, these municipalities often find themselves compelled to continue development to prevent further outmigration. Residents often share a community of interest with second home owners, benefiting from an increased availability of goods and services. Before the autumn local elections, there was a discussion about implementing a halt in the second home development in 46 municipalities. This indicates that in many places, development has gone too far, and a tolerance limit has been reached. Additionally, it turns out that the municipalities do not profit much from second home owners, as they are obliged to provide health, care, and emergency services to everyone residing in the municipality.

The purpose of the master's thesis is to shed light on how the use of soft policy instruments can influence the development of second homes in a more sustainable direction, using Øystre Slidre as a case study. The method for the thesis has been document study and qualitative interviews. Initially, a document analysis of national and regional guidelines was conducted to see if they encouraged sustainable development of second homes. Subsequently, interviews were carried out to evaluate how the Klima+ project's use of soft policy instruments has worked in practice.

Øystre Slidre has had a three-year project named Klima+, focusing on how the construction and use of second homes can become more sustainable. Klima+ has been a soft planning space that has tried to influence developers to make their projects more environmentally friendly. It appears that this approach makes developers feel like they are part of a team, unlike cases where the municipality imposes requirements that the developer is forced to comply with. By using soft policy instruments, developers are also motivated to seek out more environmentally friendly solutions and go further than they would have without the use of soft policy instruments by the municipalities. Municipalities can also facilitate cooperation, for example, by reusing surplus materials in a project for a competing developer firm.

The national and regional guidelines impose no specific requirements on the municipalities. They are mostly advisory guidelines. Even though the guidelines promote more sustainable development of second homes, the guidance is weak when municipalities are not required to follow the guidelines. A weakened objection practice supports local self-governance but also prevents the state from ensuring a holistic management of natural areas.