| dc.description.abstract | Slitasje og degradering er et faktum for alle vindturbiner. I løpet av levetiden reduseres vindturbiners effekt som følge av redusert aerodynamisk ytelse, transmisjonsvirkningsgrad, eller tilgjengelighet. Til hvilken grad hver enkelt av disse faktorene påvirker degraderingen av effekten er komplisert å måle nøyaktig på grunn av varierende værforhold (Green & Staffel, 2014a).
Denne oppgaven tar for seg degraderingen av effekten til 16 forskjellige vindparker spredd over 3 forskjellige prissoner i Norge. Vindparkene har en midlere produksjon på omtrent 2,1 TWh som utgjør 21% av Norges vindkraftproduksjon fra 2020 (NVE, 2021b). Timesmålinger for produksjon i vindparkene er hentet fra NVE i perioden 2002-2020 og blir beregnet om til månedlige kapasitetsfaktorer, som videre er benyttet i regresjonsanalyse.
Modellen korrigerte ikke for den varierende vinden og dekket en liten del av den norske vindpark-beholdningen og dermed ble ikke resultatet på degraderingsraten presist. Det ble brukt flere metoder til å lage regresjonsmodeller som ga samme resultat som ga modellen mer robusthet. Degraderingsraten som ble funnet var på 0 43 prosentpoeng i året. Den gjennomsnittlig kapasitetsfaktor for en vindpark er på 30 i datasettet og en ny vindpark med denne kapasitetsfaktoren vil synke til 21 8 3 når den er 15 år. Dette tilsvarer en reduksjon av total ytelse på 1 4 63 %. Det ble også undersøkt økt nedetid sitt bidrag på degradering og det ble anslått at den økte nedetiden bidrar til 18 % av degraderingen for vindparker. | |
