Idégrunnlaget for byromsutvikling i Oslos utsatte områder – tiltak, mål og konsekvenser

Abstract

Det er knyttet ulike idealer til den gode byen, og hvilken rolle det offentlige rommet har i forankringen av dette. Mange av byens nye offentlige rom utvikles som del av privatinitierte utbyggingsprosjekter, og er helt eller delvis i privat eie. Denne masteroppgaven ser i stedet på utvikling av byrom i de områdene hvor den private investeringsviljen mangler, og kommunen selv må initiere prosjektene. Hva er idegrunnlaget og idealene bak utvikling og oppgradering av offentlig rom i det som forstås som Oslos mest ‘utsatte’ områder?

Jeg tar utgangspunkt i en forståelse av det offentlige rommet som et romlig objekt, bestående av fysiske og sosiale materialer i ulik skala. Gjennom en undersøkelse av to eksempelområder gjøres en analyse av hvilke ideer som knyttes til sammenheng mellom fysiske tiltak og sosiale effekter. De kommunale områdesatsingene gjøres med mål om økt deltakelse i lokalsamfunn og storsamfunn. Det undersøkes på hvilken måte byrommet relaterer seg til dette målet, med utgangspunkt i en forståelse av det offentlige rommet som del av ulike sosio-romlige systemer.

Gjennom studien beskrives ideer knyttet til sammenheng mellom lokalsamfunnets sosiale og fysiske egenskaper, og negativ utvikling i lokalsamfunn. Videre beskrives hvilke typer tiltak som anbefales for å skape en ønsket utvikling og materialitet i det offentlige rommet. På bakgrunn av analysen vises det til at byromsoppgraderingene kan forstås som en korrektiv praksis, hvor bestemte sosiale og fysiske materialer settes sammen for en ønsket programmering av byrommet. Kommunen viser til mål om mangfold og bred inkludering av ‘alle’, men forståelsen av inkludering og mangfold er - i likhet med forståelsen av den gode byen - relativ og knyttes til ulike sosio-romlige idealer. Studien viser at det kan ses en kommunal vektlegging av tradisjonelle lokalsamfunnsverdier i de utsatte områdene, hvor byromsprosjektene knyttes til mål om tilhørighet, trivsel og fellesskap.

The notion of what makes a good city, and the role public space has in securing this, is related to different political ideals. Many new public spaces are developed as part of privately initiated development projects, and are wholly or partially privately owned. This master's thesis instead looks at the development of urban spaces in those areas where the private interest to invest is lacking, and the municipality itself must initiate projects. What ideas and ideals justify the development of public space in what is viewed as Oslo's most 'vulnerable' areas?

I develop an understanding of public space as a spatial object, consisting of physical and social materials in different geographical scales. By studying two different case areas, I analyze ideas related to the connection between physical measures in public space and social effects. The urban regeneration projects (‘områdesatsinger’) implement goals of increased participation in local community and society at large. I examine how development of public space relates to these goals, building on an understanding of public space as part of different socio-spatial systems.

The study describes different ideas of the connection between socio-spatial materials and negative development in local communities, and what types of measures are recommended to create a desired development and materiality in public space. Based on this, the study shows that the practice of revitalizing urban space in vulnerable areas can be seen as being corrective, where certain social and physical materials are put together for a desired programming of the urban space. The municipality describes goals of diversity and inclusion of ‘everyone’, but the understanding of inclusion and diversity – just as the notion of the good city – is relative, and related to different soico-spatial ideals. The study shows what can be seen as an emphasis on traditional community values in vulnerable areas.