Sammenhengen mellom sosioøkonomisk status og tilgang til grønne områder i Norges to største byer

Abstract

Bakgrunn: Dagens urbaniseringstrend er økende både globalt og nasjonalt, og mange folk flytter til byene. Vi vet at hvor man bosetter seg kan ha innvirkning på helse. Samtidig har forskning vist at det er stor sosial ulikhet i helse i byene. Tilgang på grøntområder i nærmiljøet i urbane områder har imidlertid vist å ha en gunstig effekt på helsen ved blant annet å redusere risiko for dødelighet, diabetes type 2, psykiske plager og ensomhet. Likevel er variasjonen i hvor grønt det er i nærmiljøet med bakgrunn i sosioøkonomisk status lite dokumentert her i Norge. Formål: Formålet med denne studien er å undersøke om det er en sammenheng mellom sosioøkonomisk status og tilgangen til grøntområder i en norsk kontekst, nærmere bestemt i Norges to største byer, Oslo og Bergen. Videre ønsker jeg å undersøke om sammenhengen varierer mellom byene og for ulike geografiske skalaer å definere nærmiljø på. Metode: Dette er en tverrsnittstudie basert på registerdata fra en norsk nasjonal kohort (NORCOHORT), som inngår som et bidrag i en større europeisk studie – ELAPSE. Utvalget i studien består av norske statsborgere i alderen 40 år og eldre med bostedsadresse i Oslo eller Bergen. Sosiodemografiske data fra NORCOHORT har blitt koblet til mengden grønt rundt deltakernes bostedsadresse. For å beregne mengde grønt ble Normalized Difference Vegetation Index (NDVI) benyttet. NDVI ble målt i ELAPSE-prosjektet, og er beregnet for to geografiske skalaer (300 m x 300 m og 1000 m buffer). 300 m x 300 m defineres her som boligens nærmeste omgivelser mens 1000 m buffer dekker det utvidete nærmiljøet. Utdanning benyttes som sosioøkonomisk variabel i denne oppgaven. Lineære regresjonsanalyser ble brukt for å modellere sammenhengen mellom sosioøkonomisk status og tilgang til grøntområder. Funn: Blant totalt 324 080 deltakere fra Oslo og Bergen var gjennomsnittlig NDVI 0,324 (standardavvik (SD) = 0,107) målt innenfor 300 m x 300 m og 0,330 (SD = 0,085) målt innenfor 1000 m buffer. Deltakere med høyest utdanningsnivå hadde en signifikant større tilgang til grøntområder i nærmiljøet, både målt for boligens nærmeste omgivelser (B= 0,016, konfidensintervall (CI): 0,015-0,017) og for det utvidede nabolaget (B= 0,009, CI: 0,008-0,010) sammenliknet med de med lavest utdanningsnivå. Sammenhengene mellom utdanningsnivå og tilgang til grøntområder var sterkest for boligens nærmeste omgivelser. Forskjellene mellom tilgang til grøntområder varierte mer mellom utdanningsgruppene i Bergen enn i Oslo. Konklusjon: Det er en sammenheng mellom sosioøkonomisk status og hvor god tilgang man har på grøntområder i Norges to største byer. Denne registerbaserte studien understreker derfor viktigheten av tilgang til helsefremmende grøntområder uansett sosioøkonomisk status.

Background: More and more people live in urban areas worldwide, and this trend is also evident in countries like Norway. We know that the places where people live have an impact on their health, and there is evidence demonstrating that social inequalities have increased in the cities. Access to urban green space is shown to have positive impacts on health, for instance, by reducing the risk of mortality, type 2 diabetes, mental health problems and loneliness. Despite these advantages, access to urban green space according to socioeconomic status (SES) is not well documented in Norway. Objective: The aim of this study is to investigate whether there is an association between socioeconomic status and access to urban green space in a Norwegian context, more precisely in the two largest Norwegian cities, Oslo and Bergen. Further, I want to investigate whether this possible association varies between the two cities and when using different geographic scales to define a neighborhood. Method: This is a cross-sectional study based on registry-data from an existing Norwegian national cohort (NORCOHORT), – which is part of the Europe-wide research project ELAPSE. The study sample consists of Norwegian citizens, aged 40 or older, with home address either in Oslo or in Bergen. Sociodemographic data from NORCOHORT were combined with data on greenspace measured by normalized difference vegetation index (NDVI) 300 m x 300 m resolution and 1000 m buffers. Here, 300 m x 300 m defines the nearest neighbourhood and 1000 m buffer defines the expanded neighbourhood. SES is measured by education level. Associations were estimated using linear regression models. Main findings: In the total sample of 324 080 participants from Oslo and Bergen, mean NDVI was 0,324 (standard deviation (SD) = 0,107) when measured within 300 m x 300 m resolution and 0,330 (SD = 0,085) when measured within 1000 m buffers. Access to greenspace was significantly higher among the participants with the highest educational level, both within the nearest neighborhood (B= 0,016, confidence interval (CI): 0,015-0,017) and for the expanded neighborhood (B= 0,009, CI: 0,008-0,010) compared to those with lowest educational level. The associations between SES and access to greenspace were strongest when using the nearest neighbourhood. In addition, the access to greenspace varied more with educational level in Bergen than in Oslo. Conclusion: There was an association between SES and access to urban green space in the two largest cities in Norway. This register-based study therefore underscores the importance of providing access to greenspace for all, no matter SES, because of its health promoting potential.