Forhandlinger ved grunnerverv i Kolsåsbaneprosjektet

Abstract

Kolsåsbanen ble i tidsrommet 2006 til 2014 oppgradert mellom Husebybakken i Oslo og Kolsås i Bærum, som følge av utdatert og etterhvert uforsvarlig standard. I arbeidet med planleggingen samt selve utbyggingen har en rekke bedrifter og forvaltningsetater vært involvert. Akershus fylkeskommune hadde politisk beslutningsmyndighet og var ansvarlig for finansiering på Bærums-siden.

Grunnervervet til prosjektet innebar en rekke stripeerverv på tilgrensende eiendommer langs T-banen. Det ble inngått minnelige tiltredelsesavtaler med samtlige grunneiere involvert i prosjektet, og påfølgende forhandlinger om endelig erstatning for en del av disse. Jeg var interessert i å undersøke hvordan forhandlingene opplevdes for et utvalg private grunneiere, og til sammenlikning undersøke hvordan de involverte grunnerververne opplevde prosessen.

En forhandlingsprosess i forbindelse med grunnerverv skiller seg fra alminnelige forhandlinger på flere måter. Blant annet består de involverte parter ikke sjeldent av private grunneiere uten særlig erfaring hva angår forhandlinger, og profesjonelle representanter for offentlig myndighet som skal ivareta både egne og motpartens interesser. Erstatningen for avstått areal fastsettes dessuten på bakgrunn av gjeldende lovverk og rettspraksis - ikke med utgangspunkt i hvor gode forhandlingsegenskaper den enkelte besitter. Forhandlingene dreier seg altså om å klarlegge faktum for å komme til riktig erstatning.

Datagrunnlaget for undersøkelsen består av samtaleintervju med grunneiere og grunnerververe fra Kolsåsbaneprosjektet. I tillegg er det innhentet kommentarer til funnene fra tre grunnerververe fra Statens vegvesen. Funnene viser at grunneierne som aksepterte avtalen uten å forhandle, var fornøyde med både prosess og oppfølging. De som derimot gikk inn i forhandlinger om endelig erstatning fant denne prosessen tung og frustrerende. Flere hadde vanskeligheter med å skille mellom viktige begreper som ekspropriasjon og avtaleskjønn, og enkelte opplevde maktforholdet som urettferdig. Det går også frem at flere hadde urealistiske forventninger til både forhandling og erstatningsutmåling. Allikevel kom alle parter til en avtale de kunne akseptere. Det er i de kommende kapitlene derfor interessant å gå nærmere inn på hva som gjorde forhandlingene tunge for noen, og hvordan partene til tross for konflikt evnet å komme til minnelige avtaler.