Hønsehauk og skogbruk : en gjennomgang av bestandsutvikling, økologi og trusler

Abstract

1. Hønsehauken blir ofte omtalt å være knyttet til eldre storvokst skog. Nylig ble dens status oppjustert fra kategorien sjelden til sårbar i den norske rødlista, begrunnet med at den er i sterk tilbakegang. Den største trusselen ble vurdert å være redusert næringstilgang p.g.a. moderne driftsformer i skogbruket, men det ble også antatt at hogst av reirtrær og reirområder påvirker bestanden negativt. I denne rapporten går vi kritisk gjennom publisert litteratur for å se om vurderingene av bestandsutvikling og trusselbilde er underbygd med dokumenterte fakta. Rapporten ser også på eventuelle tiltak i skogbruket og diskuterer aktuelle problemstillinger for videre forskning og forvaltning.

2. Datamaterialet fra Norge er for lite og for dårlig underbygd til å gjøre en statistisk vurdering av langtidstrend i bestandsutviklingen. Når materialet vurderes samlet for Norge, Sverige og Finland (Fennoskandia) er det indikasjon på at det har vært en nedgang i hekkebestanden på 35 % i perioden 1950-1975, noe som sammenfalt med nedganger i kullstørrelse (15 %) og hekkesuksess (antall flygedyktige unger pr. okkupert territorium, 30 %). Nedgangstrendene er ikke statistisk sikre. Etter 1975 er det ingen tendens til nedganger i hekkebestand (3-4 par pr. 100 km2) eller i demografiske parametre (1.8 flygedyktige unger pr. okkupert territorium).

3. En gjennomgang av enkeltstudier fra Fennoskandia viser at en overvekt av lokale undersøkelser (9 av 10) har hatt nedganger i hekketetthet. Nedgangene sammenfaller imidlertid ikke i tid, og flere av undersøkelsene har for kort varighet, for dårlig dokumentert metodikk, eller for avgrenset areal, til at de hver for seg kan vurderes statistisk.

4. Skuddpremiestatistikken (1870-1971) viser at fellingstallene for hønsehauk varierte mellom 3000 og 5000 (gj. Snitt 4000) pr. år fram til 1950. For perioden 1925-1950 antyder statistikken en avtagende tendens i fellingstallene for enkelte skogstrakter, og en økende tendens i landbrukspåvirkede områder. Tallene for kystområder viser ingen trend. Etter 1950 avtok fellingstallene kraftig for alle områder fram til skuddpremieringen opphørte i 1971. Enkle bestandsberegninger, basert på publiserte demografiske data, viser at en gjennomsnittlig hekkebestand på 4 par pr. 100 km2 kan ha tålt et uttak av fugl over tid slik skuddpremiestatistikken rapporterer. Skuddpremiestatistikken er imidlertid beheftet med mange feilkilder, og fellingstallene samsvarer trolig bedre med årlig ungeproduksjon enn hekketetthet. Nedgangstrenden fra 1950 til 1971 samsvarer med nedgangstrendene for hekketetthet og produksjon i Fennoskandia, men tallene er uegnet til å kvantifisere en eventuell nedgang i hekkebestanden i Norge i dette tidsrommet.

5. Undersøkelser i Fennoskandia indikerer at byttedyrtilgangen er den viktigste bestandsregulerende faktoren. Lokale nedganger i hønsehaukbestanden i perioden 1950-75 sammenfaller med lokale nedganger i skogsfuglbestanden, hønsehaukens viktigste byttedyr i skogstrakter.

6. Det er ikke dokumentert at hogst av reirtrær eller reirlokaliteter har påvirket bestanden negativt. Det er vist at kunstig bygde reir tas i bruk når gamle reir hogges. Dagens forvaltningsråd for hogst i reirområder er ikke etterprøvd vitenskapelig.

7. Det er ikke kjent at den norske hønsehaukbestanden er eller har vært negativt påvirket av miljøgifter.

8. Følgende temaer kan være aktuelle for videre forskning: (1) Kartlegge hekketetthet i sterkt skogbrukspåvirkede områder og sammenligne med tetthet i kulturpåvirkede og kystnære områder. (2) Undersøke om egnete reirtrær og reirlokaliteter er begrensende for hekketetthet. (3) Gjennomføre en grundig meta-analyse av historisk bestandsutvikling. (4) Utvikle standardiserte registreringsopplegg for hønsehauk som ledd i overvåking av biologisk mangfold.

1. In northern Europe the goshawk was formerly perceived as a species affiliated with old big-timbered forests. In the Norwegian redlist of threatened species it was recently upgraded from the category rare to vulnerable, justified by an assertion of a recent population decline. The principal threat was assumed to be reduced availability of its main prey species, supposedly caused by modern industrial forestry. It was also suggested that clearcutting of nest trees and nesting areas have contributed to the population decline. In this report we review published data to assess if the assumed population decline and threat are based on sound scientific evidence. Possible forestry measures and future research issues are discussed.

2. There is too little data to make a separate statistical inference of the population trend in Norway. When data is pooled for Norway, Sweden and Finland (Fennoscandia) there is indication of a 35 % decline in breeding density during 1950-1975, concurring with a 15 % decline in clutch size and a 30 % decline in brood size (fledged young per occupied territory). None of these trends are statistically significant. After 1975 there is no indication of decline in breeding density (average 3-4 pairs pr. 100 km2) or brood size (1.8 fledged young per occupied territory).

3. Assessed at the level of individual studies, a statistically significant proportion of the studies (9 of 10) showed local declines in breeding densities. However, the declines occurred at different time periods, and several studies were of short duration, had inappropriate methods, or had small spatial extent, which impedes statistical inference.

4. Annual bounty statistics (1870-1971) show that number of goshawks killed varied between 3000 and 5000 (average 4000) up to the 1950s. During 1925-1950 the statistics indicate a decreasing trend in yearly kills for some of the forested regions, and an increasing trend for some agricultural and rural areas. No trends appeared in coastal areas. After 1950 annual reported bounties declined sharply for all regions until bounty payments ceased in 1971. Calculations based on published demographic data reveal that a breeding density of 4 pairs per 100 km2 may have sustained an annual yield of 3-5000 bounties. The bounty statistics are burdened with biases that make it less suitable as an index of breeding density and more likely to reflect yearly production. Although the downward trend from 1950 to 1971 corresponds with the indicated decline in Fennoscandian breeding density and production, the statistics are not suited to quantify the decline in Norway during this period.

5. Studies from Fennoscandia suggest that goshawk breeding density is food limited. Local population declines during 1950-1975 conform to local declines in grouse populations, the principle group of prey in forested areas.

6. It has not been confirmed that logging of nest trees and nesting areas has affected breeding densities negatively. It has been shown that artificial nests quickly have been occupied when old nest trees have been cut down. Present recommendations regarding logging of nest areas have not been scientifically approved.

7. It has not been reported that the Norwegian population of goshawk has been or is negatively influenced by organ chlorine pesticides.

8. The following issues are suggested for further research: (1) Survey breeding density in forested areas heavily influenced by industrial forestry, and compare it with densities in agricultural, rural, and coastal areas. (2) Test the hypothesis that suitable nest trees and nesting areas are limiting breeding density. (3) Carry out a thorough metaanalysis of the recent data on breeding numbers and demography to increase the power of the statistical inference. (4) Develop standardized survey methods to be included in a national survey program of biodiversity.