Kjønn i norsk romlig planlegging : diskurs, institusjonalisering og praksis

Abstract

På tross av at kjønn er en faktor som påvirker hvordan vi opplever våre bygde omgivelser, er det i norsk romlig planlegging lite fokus på dette og det finnes få kilder på hvordan kjønn håndteres i den romlige planleggingen. Gjennom en analyse av diskurs, institusjonalisering og praksis har jeg gjennom denne oppgaven prøvd å finne ut hvordan kjønn håndteres i norsk romlig planlegging. Denne oppgaven argumenterer for at det manglende fokuset på kjønn i den romlige planleggingen påvirkes av en diskurs som fokuserer på likestilling og mangfold. Institusjonaliseringen av en slik bred diskurs har gitt få spesifikke tiltak i den romlige planleggingen. I overgangen til hvordan kjønn håndteres i praksis ser et ut som om det er en sammenheng mellom den svake institusjonaliseringen og hvordan planleggerne ser sitt handlingsrom til å inkorporere kjønn. Planleggerne ser sitt handlingsrom som lite og nevner at dette blant annet er fordi kjønn er så lite spesifikt. I overgangen fra diskurs til institusjonalisering forsvinner det spesifikke. For å håndtere kjønn bedre i den romlige planlegging i Norge ser jeg behovet for å tørre å være kjønnsspesifikk i tiltak, samtidig som man har en interseksjonell kjønnsanalyse. Utdanning kan også bidra til planleggernes egen forståelse av sitt handlingsrom.

Despite gender beeing a factor that affects how we experience our built environment, Norwegian spatial planning has little focus on this. Through an analysis of discourse, institutionalization and practice, I have investigated how gender is handled in Norwegian spatial planning. This master argues that the lack of focus on gender in spatial planning is influenced by a discourse focusing on gender equality and diversity. The institutionalization of such a broad discourse has provided few specific measures in the spatial planning. In the transition to how gender is handled in practice, it seems to be a correlation between the weak institutionalization and how the planners see their ability to incorporate gender. The planners see their space for action as small, and mentions that this is because gender is not specific enough. In the transition from discourse to institustionalization the specific measures are lost. To better handle gender in Norwegian spatial planning I see the need for dearing to be specific about gender, and at the same time managing to have an intersectional gender analysis. Education could also contribute to the practioners understanding of their space for action.