I hvilken grad er kommunene rustet til å forvalte jordvernet?

Abstract

Landbruksarealer er en begrenset ressurs som det er et stort behov for å bevare. For at verdens skal ha nok mat i 2050 må matproduksjonen økes med 70 prosent. Gjennom nasjonale mål om jordvern skal Norge sørge for at vi ikke omdisponerer med enn 4000 dekar dyrket mark per år. Det er en kollektiv prosess å nå dette målet, der kommunene har ansvar for utarbeidelse av planer etter plan- og bygningsloven. Denne oppgaven tar for seg om kommunene har kapasitet og kompetanse til å ivareta jordvernet, og om hvordan planavdelingen samarbeider med landbrukskontoret for å sørge for ivaretakelse. Ved å undersøke kommunene i Akershus og tre utvalgte casekommuner var formålet å svare på problemstillingen: I hvilken grad er kommunene rustet til å ivareta jordvernet?. For å kunne svare på problemstillingen er det i tillegg tre underproblemstillinger som tar for seg kapasitet, kompetanse og samarbeid. I arbeidet med problemstillingen har vi gjennomført et pilotprosjekt som har lagt grunnlaget for videre undersøkelse. Videre ble det sendt ut en spørreundersøkelse til planavdelingene og landbrukskontorene i Akershus, og gjennomført intervjuer med representanter fra tre casekommuner. Funn fra pilotprosjekt peker på en rekke faktorer som kan spille inn på kapasitet, kompetanse og samarbeid, som vi tok med inn i spørreundersøkelsen og intervjuene. Det har vist seg gjennom undersøkelsen at det er svært mange faktorer som avgjør om kommunene er rustet til å forvalte jordvernet eller ikke. Kapasitet kan være en utfordring, men det kan også være en drivkraft for å forbedre samarbeid og dermed skape en kollektiv kapasitet. Kompetansen hos planavdelingen for å utarbeide gode planer er i utgangspunktet tilstrekkelig. Det samme er kompetansen hos landbrukskontorene til å kunne bidra i arealplanleggingen. Det har derimot vist seg at samarbeid, holdninger og ferdigheter ser ut til å være avgjørende for om kommunene er rustet til å forvalte jordvernet. Funnene viser at det noen kommuner som i stor grad er rustet til å forvalte jordvernet, og noen som i liten grad er rustet. Holdninger blant administrasjon og politikere er pekt på som avgjørende for ivaretakelsen av jordvern. Ferdigheter til å følge retningslinjer og krav fastsatt i nasjonale forventninger, planretningslinjer og regional plan viser seg å være varierende. Kapasiteten er generelt noe lav, men få ser dette som et hinder for samarbeid. For å styrke jordvernet i kommunene er det få og enkle handlinger som skal til. Det er viktig at man fortsetter å følge opp Asplan Viaks tiltak for å styrke jordvernet, i tillegg til at det rettes oppmerksomhet til holdninger i kommunene.

Agricultural areas are a limited resource, which requires considerable preservation. In order for the world to have enough food by 2050, food production has to be increased by 70 percent. Through National soil policy Norway will ensure that we do not redistribute more than 4000 hectares of farmland each year. Achieving this goal is a collective process, where the municipalities are responsible for drawing up plans under the Planning and Building Act. This thesis investigates whether municipalities have the capacity and competence to safeguard sustainable soil management, and how the planning office is cooperating with the office of Agriculture to ensure preservation. By examining the municipalities in Akershus and three selected case municipalities, the purpose was to answer the question: To what extent are the municipalities prepared to implement sustainable soil management? In addition to answer this question, there are three questions concerning capacity, competence and cooperation. In the early process of this thesis we conducted a pilot project that laid the foundation for further investigation. A survey was sent to the planning departments and agriculture departments in Akershus, and we conducted interviews with representatives of three case municipalities. Findings from the pilot project point to a number of factors that can influence capacity, competence and cooperation, which we included in the survey and interviews. It has become clear through the survey that there are many factors that determine whether the municipalities are equipped to manage sustainable soil management. Capacity can be a challenge, but it can also be a driving force for improving collaboration, and thus creating a collective capacity. When it comes to the planning departments competence, their plans are initially sufficient. The same is to be said about the competence of the agriculture departments and their contribution in the planning. It has been shown that cooperation, attitudes and expertise appear to be crucial for whether the municipalities are equipped to regulate sustainable soil management. Our key findings indicate that there are some municipalities that are equipped to administer the sustainable soil management and some who are less equipped. Attitudes among administration and politicians are pointed out as crucial for the protection of sustainable soil management. Skills to follow guidelines and requirements set out in national expectations, planning guidelines and regional plan prove to be varying. The capacity is generally low, but few see this as a barrier to cooperation. In order to strengthen the sustainable soil management in the municipalities there are a few and simple actions that are required. It is important to continue to carry out Asplan Viak's efforts to strengthen the sustainable soil management, as well as to draw attention to attitudes in the municipalities.